mandag, november 09, 2009

Skamløs reklame!

Her har det vært stilt og godt ei lang stund. Jeg har komponert en hel del innlegg, men de forblei interne og aldri satt i penna. Hovedformålet med akkurat dette innlegget er imidlertid å reklamere for svigerfars nye heimeside. Vi sliter litt med å få Google til å finne sida og lurer på om det hjelper dersom den blir linket mer inn fra andre siter.

torsdag, mars 19, 2009

Peer!

På tross av organisatoriske og meteorologiske utfordringer klarte vi i dag å samle heile familien og komme oss på teater. Peer Gynt for hele familien, bearbeidet av Knut Nærum og oversatt for Nord-Norske forhold var akkurat så bra som forventet. Jeg tilstår at jeg ikke har lest Peer Gynt siden jeg blei tvunget til det på ungdomsskolen, men nå kom virkelig lysten til å lese stykket på nytt. Fantastiske skuespillere og mange sprøe settinger. Med Sørbøe og Figenschow i biroller fikk ungene nok å flire av selv om de gikk glipp av de mer voksne referansene (som Solveigs sang på althorn og Da sir vi god kveld, Kjell). Som alltid på godt barneteater var det mange slike smådetaljer som vi voksne kunne kose oss med, som f.eks. at gribbene kom fra Narvik ("Hallais!" "Samme!") Det er også like fascinerende hver gang man er innom HT å se hvor mange verdener det går an å trylle inn i en i utgangspunktet enkel scenografi!

Man fikk til og med kjøpt sjokolade i pausen, så alle var enige om at det hadde vært et vellykket teaterbesøk. 

onsdag, januar 28, 2009

Twilight - the movie

Det er en egen opplevelse å gå på ettermiddagsforestilling av en typisk tenåringsjentefilm. Hele raden foran oss var full av en 11-årsbursdag med tilhørende popcornsøling, fnising og "æææsj, de kommer til å gjøre det!" foran hver kyssescene. Om selve filmen er det ikke så mye å si. De har klart å holde seg til boka så godt som man kan vente når man skal klemme inn 500 tettskrevne sider på under 2 timer. Skurken James var perfekt, mens helten Edward endte opp som en blodfattig (!) sutregutt. Hvor er den smertefullt pene gutten med overstrømmende smil? Nei, gi meg Matthew McConaughey anytime...

tirsdag, januar 27, 2009

Fantastisk fantasy

Så mye fantasy som jeg leser kan jeg ikke forlate bloggen med en overvekt av beskrivelser av dårlige fantasy-bøker. Da får jeg heller skynde meg å beskrive en serie jeg virkelig kan anbefale: Quartered-serien til Tanya Huff. Sing the Four Quarters, Fifth Quarter, No Quarter og Quartered Sea er plassert i en typisk middelalderverden der magien knyttet til elementene kontrolleres av musikere. Dette er en slik verden jeg liker å lese om der likestillingen er kommet langt! Det er like normalt for kvinner å være soldater og skippere som musikere og leger. Det blir også mulighet for langt flere kjærlighetskonstellasjoner når det er like normalt å tilnærme seg det samme kjønn som det motsatte.

Bøkene er svært velskrevne med interessante plott og er noe av det beste jeg har lest innenfor sjangeren.

Helter av en annen verden

Rett før helga kom endelig en pakke fra Amazon.com. Normalt bestiller jeg bare fra amazon.co.uk, for å sende en pakke over dammen tar virkelig både votter og vinter, men av og til er det ikke alt man får tak i på kontinentet. Når jeg først bestilte tok jeg også med ei bok som jeg egentlig ikke hadde tenkt å spandere penger på, men benyttet altså sjansen til å få fullført en serie. Dette var den (foreløbig) siste boka i Helte-serien til Moira J. Moore. Serien er plassert i en framtidig verden, kolonisert fra jorda, men satt tilbake til et føydalt middelaldersamfunn på grunn av uendelig mange naturkatastrofer. Heldigvis oppstår det etterhvert personer med overnaturlige evner som kan redde verden, og det er et slikt par vi får følge gjennom serien. De to første bøkene i serien Resenting the Hero og The Hero Strikes Back er helt greie bøker i sjangeren romantisk fantasy. Den siste boka Heroes Adrift kunne jeg nok godt spart miljøet for å frakte over Atlanteren, for den var merkbart dårligere enn de andre. Spesielt slutten blei et antiklimaks som bare legger opp til oppfølgeren som visstnok kommer til høsten. Ellers må man faktisk helt til ukebladverdenen for å klare å finne tittel og illustrasjonsbilde som kan være lengre fra innholdet i historien!

onsdag, januar 21, 2009

Død og fordervelse

Det utgis drøssevis av engelskspråklige krimbøker per år, men de færreste opplever å bli oversatt til norsk. Gidder du å lese engelsk blir tilfanget plutselig mye større. Tilfeldigheter gjorde at jeg oppdaget Kathy Reichs' serie om rettsantropologen Tempe Brennan (styr egentlig unna linken om du ikke ønsker å oppleve et flash-helvete). Særlig de første bøkene blir sammenlignet med Patricia Cornwells Scarpetta-bøker - som jeg har hørt om, men ikke lest - men serien begynte etterhvert å bli såpass omfattende at den sto på egne bein og har etterhvert inspirert til TV-serien Bones.

Dette er krim på sitt beste med realistiske beskrivelser av den brutale hverdagen på obduksjonssalen og en kvinnelig hovedperson i et mannsdominert miljø som klarer å rote seg inn i masse etterforskning og action. En personlig utvikling på kjærlighetsfronten fra bok til bok hører selvfølgelig også med. Når man etterhvert har lest mange bøker i en serie blir man selvfølgelig nødt til å filtrere ut en del irritasjonsmoment: Hvor mange nære venner og slektninger som du aldri har hørt om tidligere kan plutselig dukke opp i bok 8 (for å bli kidnappet og/eller drept)? Hvor sannsynlig er det at en labtekniker havner i oppgjør på åpen gate, gang etter gang? Og ikke minst, når skal hun lære at man aldri i hast drar alene til fiendens hule uten at noen vet hvor du er? (Men så begynte jeg også å irritere meg over at Kurt Wallander aldri klarte å få skikk på klesvasken sin...)



Jeg har etterhvert lest ni av elleve, snart tolv, bøker i serien og kan allerede advare mot å starte med å lese noen av de siste bøkene i serien. Cross Bones hadde f. eks. et helt håpløst plott rundt funnet av Jesu grav i Israel. Break No Bones var heller ingen høydare og jeg begynte kanskje å bli litt lei. Men i siste Amazon-forsendelse var ei kronologisk tidligere bok som jeg hadde hoppet over (Bare Bones som på tross av tittelen ikke er en oppvekstroman fra Salangsdalen) og jeg kom plutselig på igjen hvorfor jeg likte denne serien. Den aller beste boka i min mening er Fatal Voyage som også har kommet ut på norsk, men alle bøkene inkludert Monday Mourning er god lesing.

I kronologisk rekkefølge har vi altså

Deja Dead
Death du Jour
Deadly Decisions
Fatal Voyage
Grave Secrets
Bare Bones
Monday Mourning
Cross Bones
Break No Bones
Bones To Ashes
Devil Bones
Skeleton (ikke utgitt ennå)

Bor du i nærheten må du bare svinge innom og låne.

Kjærlighet for voksne

De fleste kjærlighetsromaner har dessverre litt for stort preg av den unge jomfruen som støter på den eldre erfarne mannen og "han tok henne i sine sterke armer". Derfor var det befriende å lese Anne McCaffreys roman fra 1984, Stitch in Snow. Hovedpersonen her er en middelaldrende, gråhåret forfatterinne som på en bokturne ender opp med å snø inne på et hotell sammen med en litt yngre, kjekk mann. De finner hverandre og mister hverandre ispedd litt mord og dramatikk, men heldigvis lykkelig slutt. Fin beskrivelse av hvordan en godt voksen dame kan bli revet med av en forelskelse og ha drømmer og forhåpninger.

torsdag, januar 15, 2009

Liv og lek i akvariet

Når folk hører om akvarier er det lett å se for seg en litt stusslig Harold fra Pondus eller en bolle algesuppe med glupske guppyer som gumler i seg sine egne unger. Det trenger ikke være sånn. For oss som er makelig anlagt er et stort akvarium det enkleste husdyrholdet man kan ha. Vannskifte kan i verste fall utføres en gang i mnd og i ferietida trenger de foring sjeldnere enn blomstene trenger vann. Det verste som kan skje er at plantene tar overhånd - for i motsetning til de som står i vinduskarmen får disse tilstrekkelig med både vann og lys. Bildene under viser den lokale sivsjøen før og etter nyttårsvasken.





De av innbyggerne som gjør mest av seg i dette akvariet er en bøllete tenåringsskalare som sørger for å holde sine to jevnaldrende kompiser på plass, men lar de andre stort sett være i fred. To par med palettciklider i ynglemodus klarer imidlertid å lage kaos i hele akvariet. For i motsetning til guppyer og andre levendefødere har ciklider en fascinerende yngelpleie og går ikke av veien for å banke noen som er mye større en seg for å berge avkommet. For øyeblikket har "gamla sjølv" akkurat sluppet en sky på 30-40 yngler ut av hula. Alle andre bør holde seg unna og kommer en av ynglene for langt unna de andre er mor der med en gang, tar ungen i munnen og spytter den inn i flokken igjen.


lørdag, januar 10, 2009

Fredagslykke

Få ting er så deilig som å vite at arbeidsuka er over, lønna er på konto, de ulike familiemedlemmene koser seg med valgfri aktivitet, huset er såpass i orden at mattilsynet holder seg unna, det er grisevær ute og man med god samvittighet kan slange seg i sofakroken med pledd og fersk bok. Dagens tekst var den nyankomne Mark of Merlin av Anne McCaffrey. McCaffrey er vel mest kjent for sine science fiction og fantasy-bøker, men hun har også skrevet en del romanser plassert i vår egen verden. Denne boka kom opprinnelig ut i 1971, men handlinga er lagt til slutten av 2. verdenskrig. Historien ligner egentlig mye på Ring of Fear med en ung foreldreløs jente som sammen med sitt trofaste kjæledyr får hjelp av en ressurssterk mann mens man sammen leter etter farens morder. Jentene er beskrevet som sterke og selvstendige i forhold til sine mannsdominerte miljø, men lar seg irriterende lett sette til side av sine mannlige redningsmenn. Det er viktig å notere seg i hvilken tidsalder bøkene er skrevet. Ikke noen stor litteratur i verdenssammenheng, men mye mer velskrevne enn tilsvarende ukebladsromaner. Utmerket tidtrøyte.

Dersom man bare skal lese en av Anne McCaffreys samtidsromaner skal man lese The Lady. Dette er en lærerik beskrivelse av livet på den irske landsbygda på tidlig 70-tall, med sine katolske begrensninger, kvinnediskriminerende lover og politiske uroligheter. God historie, hester, familieproblemer, romantikk og temmelig happy end.

Ama-ama-ama-amazooon




Lykken er å få pakke! Da gjør det ikke så mye at man har kjøpt og betalt innholdet selv. En pakke er en pakke. En vakker dag kan det kanskje hende at noen oppdager ønskelista mi, slik at jeg kan få pakke jeg ikke kjenner innholdet i...

torsdag, januar 08, 2009

Vampyrer har ikke hoggtenner

En annen del av tenåringens litteratur som jeg har kontroll-lest i det siste er Twillight-serien til Stephenie Meyer. Dette har jo vært høstens store hype pga filmen som kommer på ordentlig nå i morra. Men at bøker er opphypet betyr ikke automatisk at de er dårlige. Serien blei innkjøpt på engelsk i løpet av november/desember siden alle bøkene ikke var oversatt til norsk ennå. Dette er forresten utmerkede bøker for å introdusere ungdomsjenter til å lese engelsk litteratur. Språket er enkelt og veldig muntlig slik at man slipper å sitte med ordbok.

Bøkene dreier seg om vampyrer og varulver i kombinasjon med normale ungdommer og har setting i moderne tid. Historien som sådan er amerikansk og svært "passende" for ungdom, uten noen form for moralske utskeielser. Man kan også irritere seg litt over at hovedpersonen Bella ikke synes å ha noen innvirkning på livet sitt, men bare blir drevet rundt av personene rundt seg. Men når man legger disse innvendingene til side er historien svært fengende. Den ene katastrofen bygger seg oppå den andre med store klimaks på slutten av hver bok. I beste Harry Potter-stil er første boka slank og pen på rundt 460 sider mens fjerde bok har est ut til 760 sider!

Ypperlig bort-fra-virkeligheten lesning for jenter i alle aldre...

Harry Potter på sitt verste

En gang i høst blei Harry Potter og Føniksordenen funnet i ei tilbudshylle og tatt med heim. Spillet blei av ulike grunner ikke sprettet før i romjula og det var forsåvidt like greit. Vi har tidligere spilt tre av de foregående spillene (unntatt Ildbegeret), men jeg hadde fått med meg at anmeldelsene av dette siste spillet var så som så. Plottet er som i de foregående: Spring rundt på Galtvort og løs oppgaver samtidig som du vifter med tryllestaven mot alt du ser, samler hemmeligheter og spiller et par minispill. I det beste av spillene som jeg har prøvd, Harry Potter og fangen fra Azkaban, skulle du i tillegg samle allsmaksbønner som du fikk poeng for, men det hadde de droppet i dette spillet.

Grafikken var helt fantastisk! Alle de viktigste skuespillerne hadde medvirket slik at figurene var prikklike og i den engelske versjonen leste de også replikkene. Her var selvfølgelig den norske versjonen litt mer traurig. Men selve styringen var elendig! Figurene flytter seg ved hjelp av piltastene i skjermens retning (i motsetning til figurens retning), men når kameraet hele tiden flytter seg er det nesten umulig å svinge rett i trapper eller komme seg inn dører. Og ønsker du å snu litt brått kan du være brennsikker på at Ronny og Hermine står og stanger midt i løypa. Når da alle oppgaver som skal løses innebærer masse forflytning rekker du å bli bra lei. Enkelte av trylleoppgavene (som krever spesielle musebevegelser) var også litt vanskelige, men dette kan være fordi jeg spilte med touchpad i stedet for vanlig mus. Dette kan også være årsaken til at jeg aldri fikk klysekulene til å trille. Alt i alt er spillet ikke noe å trakte etter. Spill heller ett av de eldre, eller finn på noe helt annet.

Krig og elendighet

Blant alle bøkene som husets tenåring sopte inn på julaften var også første bok i en australsk ungdomsbokserie av John Marsden. I morgen, da krigen kom beskriver hvordan livet snus på hodet for et gjeng tenåringer på den australske landsbygda når landet plutselig blir invadert mens de er på telttur. Første kapittel gikk litt trått, men deretter var den så fengende at det var umulig å legge den fra seg. Her er ingen lettvinte løsninger og happy end, men masse etiske dilemma og troverdige beskrivelser av ungdommenes reaksjoner. Dette er en serie som absolutt kan være lesverdig for voksne også. De problemstillingene som tas opp er absolutt ikke enkle å forholde seg til.

Med en gang hverdagene tok til var jeg nødt til å dra på biblioteket for å låne de to neste bøkene i serien Når natten er mørkest og Frosten, tredje dag og de skuffet meg ikke. Får bare håpe biblioteket får råd til å kjøpe inn Mørket, min venn også og at forlaget får fart på oversettelsen av resten av serien. Eller så blir man nødt å ta den på engelsk. Eneste problemet da vil være de særautstralske uttrykkene og forholdene som man ikke kjenner like godt som de britiske og amerikanske.

mandag, januar 05, 2009

Rocky Rocker

Plutselig blei det fare for å bli seriøs her. Jeg må derfor ile til og presisere at livet ikke bare består av fest og moro, men også tegneserier. Årets julehefter blei langt om lenge funnet en gang ut på julaftens ettermiddag (de må jo gjemmes godt, ellers er de utlest lenge før jul) og lest en plass mellom pinnekjøttet og pakkene. M viste seg å være feilkjøp (serien har bare tapt seg mer og mer de to siste årene), Nemi var bittelitt svak, Kollektivet middels som forventet og Pondus best. Ungene fikk Billy (10-åringen er hektet og baserer nå all sinn kunnskap om militæret på det han har lest seg til om Sumpleiren) og Knoll og Tott (finnes det noe mer konservativt enn en 15-åring?).

Men tegneseriehungeren var ikke helt slukket, og i ledige kveldsstunder fikk jeg lest på nytt de tre Rocky-bøkene. Stor moro! Man kommer vel ikke stort lenger unna mitt eget besteborgerlige univers, men det forhindrer meg ikke fra å le meg fillete over strek og historie. Skulle bare ønske at Rocky-heftene hadde litt flere striper og litt færre pop-kulturelle artikler... Jeg også Nemi-fan, men kjøper sjelden albumene siden litt for mange av biseriene er slike jeg bare gidder å lese en gang. Jeg er med andre ord helt håpløs. Jeg har forsøkt å ønske meg den 4. Nemi-boka både til bursdag og jul, men det ser nok ut som om jeg må kjøpe den selv.

Max Manus

Det er alt for sjelden jeg kommer meg på kino for å se film. Det er enda sjeldnere at jeg blir invitert med på kino av gubben. Dermed var jeg ikke helt observant rundt at det var mitt kredittkort som blei brukt - både til billetter og i parkeringstunnellen - og at det var jeg som spanderte godter! Lettlurt.

Filmen var altså Max Manus og det var en utmerket opplevelse å se en så god, norsk film som klarte å presentere "gutta på skauen" som de redde, men spenningssøkende ungguttene de var. Filmen klarte å presentere hvor grusomt krig er uten Hollywoodsk påsmøring av stønn og dramatisk musikk. At det hele er basert på en sann historie gjør ting bare bedre. Av og til er det jo også en fordel å være historieløs og ignorant: Jeg kunne sitte i spenning og lure på hvordan utfallet av de ulike operasjonene egentlig kom til å bli.

Det begynner å bli noen år siden man leste alt man kom over av krigslitteratur. Eller forresten, i høst kom jeg over Moritz Nachtsterns bok Falskmyntner i Sachsenhausen på Gardermoen. Boka blei utgitt første gang i 1949, men kom på nytt i 2006. Gripende fortelling fra konsentrasjonsleirene.

Bare nesten First Person Shooter

Jeg er klar over at spillsmaken min er forholdsvis smal. First Person Shooter-spill har jeg vel egentlig ikke spilt siden gode gamle Castle Wolfenstein. Strategispill er kjedelige og i rollespill lar jeg meg forvirre av at jeg hele tiden må velge hvilke egenskaper den stakkars figuren skal bli bedre i, pluss at kampene enten blir for omstendelige (og kjedelige) eller jeg taper fordi jeg ikke har passet på å bytte våpen og caste noen spells underveis. SIMs, sier du? Med to unger får jeg dekket alle mine behov for å passe på andres klesvalg, personlige hygiene og leggetider. Sim City derimot var morsomt. Særlig når man lot byen stå på full fart over natta. Neste dag kunne man da bare rydde opp i et par eksploderte kraftverk og ellers vasse i penger - dersom ikke han sniken i nabobyen plutselig hadde sagt opp avtalen om kjøp av vann/strøm/søppel/whatever og ilagt deg kjempebøter i stedet.

Romjula har gått med til å sluttføre det nærmeste jeg kommer å spille skytespill, Lego Indiana Jones. Vi har tidligere spilt gjennom begge Lego StarWars-spillene og kjøpte inn spillet med en gang det kom ut i høst. Siden spillet er såpass grafikktungt at det etter kort tids spilling gir min stakkars T60 feber med påfølgende reboot, må det spilles på familiens "stor"-PC. Her er det ikke så lett å finne en ledig tidslomme. I romjula fikk jeg endelig huset helt for meg selv et par dager og kunne dermed gå systematisk til verks og har fått samlet inn alle brevene og nesten alle skattekistene. Jeg fikk altså ikke låst opp den siste bonusverdenen, men jeg gadd rett og slett ikke å kjøre fleire runder i minesjaktene. Jeg tror også jeg sliter med en bug i en verden som ikke vil gi meg siste kiste. Dette er uansett et kjempefestlig spill for de som liker å skyte vilt rundt seg, samle skatter og løse gåter. Fantastiske filmsnutter og flotte figurer gjør dette til et meget bra spill. Hadde ikke helt trodd at Sean Connery kunne være like kjekk som legofigur... Mangel på blodsprut gjør at det passer også for sarte sjeler.

Selv om dette er et flott spill blir det såpass likt Lego SW-spillene at vi nok ikke kommer til å ivre for innkjøp at Lego Batman, men man skal aldri si aldri.

Lego er ellers kjempeflinke til å lage spill. Lego-racers er en klassiker, men vi har også spilt mye Bricks Island og ikke minst Lego Rock Raiders (men jeg klarte aldri å fullføre siste verden :-( )

Starten på en blogg

I lang tid har man følt presset rundt å skaffe seg en Facebook-konto. Jeg forsøkte å la være på prinsipielt grunnlag, men oppdaget mer og mer at alt av festplanlegging og annet sosialt samkvem foregikk på facebook. For å slippe å forbli paria blei dermed også jeg medlem av dette "fantastiske" samfunnet i dag. Mens jeg bladde meg rundt i venner og venners venner, gikk det opp for meg at det egentlig ikke er dette jeg har lyst å kaste bort tida på. Jeg tror ikke folk er så veldig interessert i "Hva gjør Boggabogg akkurat nå". Sannsynligvis vil svaret være enten "leser bok" eller "spiller spill". Da må det være straks mer interessant å lese litt om hvilke bøker og spill jeg har holdt på med. For det er klart at når man er født makelig så blir det ikke så skrekkelig mange toppturer eller treningsøkter å legge ut om.

Det er ellers liten fare for å støte på beskrivelser av klassikere, lærebøker eller litteratur som gjør deg til et bedre menneske. Her er det kun snakk om tanketomt tidsfordriv. Og det er jeg stolt av.